Min livs ferd i de nedre katakombene under Klosteret Lavra
En vever kvinne, Dr. Alona Hrapay, sitter foran oss og snakker om ferden vi
skal gi oss ut på;
Ferden inn i det ukjente. En ferd som fåtallet kan være med på.
Dagen før var vi i samlet tropp rundt om i de øvre katakombene, grottesystemet under Klosteret Lavra. Et grottesystem som er blitt gravd ut av munker siden år 300.
Nede i disse gangene befinner det seg både levende og døde.
De levende munkene er der nede for å meditere og for å veilede besøkende. De døde ligger i glassmonter, og mange av disse er munker som har hatt stor betydning for menneskeheten som healere, klarsynte, sannsigere og mange andre retninger.
De nedre katakombene inneholder også munker i levende og død tilstand, men dette katakombesystemet er ikke åpen for allmenheten. De som skal dit ned, må ha en dypliggende grunn til å komme inn, og selv da kan det være vanskelig nok. Når du beveger deg der nede, er det som du beveger deg i din egen bevissthet, og de tanker og ønsker du måtte ha, blir forsterket og virkeliggjort. Og du får det hele og fulle ansvar for deg selv.
Den blå damen fra Ukraina, Dr. Alona Hrapay, forklarte oss om den rituelle kraften som lå i dette vi var i ferd med å gi oss ut på.
At vi måtte utforme tre klare ønsker, før vi beveget oss inn i området, og at vi måtte holde klarheten i disse til vi hadde passert de tre portene som fører inn til de nedre katakombene. Vi måtte likeledes følge nøye med hva som skjedde oss på ferden, for dette var tegn på hva framtiden måtte bringe.
Mye merkelig har jeg vært med på i mitt heller turbulente liv. Mange størrelser med uvanlige evner har jeg fått lov til å arbeide med i den siste delen av mitt liv, men det jeg sto over for nå virket som hentet fra Olympen.
En drøm jeg hadde natten før om forandringene som er i ferd med å skje med menneskers bevissthet og laden, hadde virket så sterkt på meg at jeg innerst inne i bevisstheten var klar til å gjennomføre innvielsen.
En siste ansvarliggjøring av Alona Hrapay. Doktoren i psykiatri, som jeg har lært meg å få slik stor respekt for:
Dere må helt og fullt ønske gå ned dit, for når ferden er gjennomført er det ingen vei tilbake.
Du får det du spør om!
Eventyr vil vel mange få opp i sitt sinn. Ja vel, et opphav må vel eventyrene ha, og handlingen jeg var med på, grep meg dypt som om jeg hadde ventet på dette lenge.
Helt fra jeg var født, kanskje enda lengre.
Jeg var i ferd med å definere livsoppgaven.
Få klarhet hvorfor jeg befant meg i denne verden.
Jeg blir ikke å lede dere etter vi har startet. Det er deres eget liv det gjelder, og det må dere finne ut av selv.
Jeg vil være tilstede for å svare på spørsmål og tolkninger dere måtte ønske, men hvor dere går eller hva dere måtte finne, er deres egen sak.
En liten kiste som befant seg en eller annen plass nede i grottesystemet med en av Lavras grunnleggere representerer nåtiden.Den var det veldig viktig å finne. Den ville representere et skille i ditt liv. Det som skjer før du finner den , er fortid, og det som skjer etter du finner den, er framtid.
Og.
Skulle noen ikke finne kisten, er jeg redd for at vedkommende er fanget i sin fortid enda en stund til.?
Dette var den siste instruks fra Alona Hrapay før vi reiste oss i samlet flokk for å ta fatt på skjebnereisen.
Jeg startet ferden sammen med de andre. Dagligdagse ting som skjedde
ble ivrig kommentert av Alona Hrapay, og det merkelige var at så langt det lot seg kontrollere, stemte det med virkeligheten.
Vi gikk gjennom en lang gang, og vi visste vi skulle følge nøye med om vi møtte noen. Disse ville fortelle oss noe om vår situasjon.
En mann kom inn fra en sidedør, snudde seg og gikk fort ut igjen.
Og hva annet opplever vi i vårt arbeide i LilleVi.com enn. Akkurat.
Menn er nysgjerrige og titter innom, men haster videre i flukt fra alt det nye og ukjente de oppdager.
Vi kom fram til inngangen til katakombene hvor vi kjøpte et lys for å holde i hånden.
Det er mørkt nede i hulene.
Jeg ser på meg selv som et ganske rasjonelt menneske og har møtt mange situasjoner som jeg har måttet takle, men møtet og opplevelsen jeg nå sto ovenfor hadde ingen fasit. Det var som å gå inn i Alladins hule.
På et dypt nivå, en plass inne i meg var det noe som sa meg at jeg var i ferd med å gjennomgå den største forandringen mitt liv har gitt meg.
På en annen side sa min oppdragelse i den vestlige kultur at kanskje det hele var et skuespill.
Egentlig er vel hele verden et skuespill satt i scene av den helheten og kilden vi springer ut fra, og den scenen jeg befant meg på nå, grep meg så dypt at beskrivelse av dette ville bare være misvisende med ordredskapet vi råder over.
Jeg tok lyset i venstrehånden og begav meg innover mot katakombene på jakt etter den rette døra. Ifølge Alona måtte jeg bruke intuisjonen for å se hvor den førte meg. En grønn dør dukket fram i skinnet fra talglyset. Jeg stoppet opp en stund for å kjenne etter, men forsto at jeg var på feil vei. Jeg kjente at energiene beveget meg i en helt annen retning og hadde ingen tvil om hvor jeg skulle videre. Jeg passerte munker som satt inne i nisjer i huleveggen, og i noen av nisjene lå avdøde munker i glasskister.
Mange vil vel velge å tro at en slik ferd ville være uhyggelig. Nei, det var en følelse av å være med på noe stort og viktig. Noe som ikke bare ville gi meg en opplevelse der og da, men en opplevelse som gav meg visshet i min søken.
Jeg hadde kommet bort fra de andre, og jeg tenkte i mitt indre hva Alona sa, om det å ikke bli ført av andre enn meg selv.
Jeg var i Lavras makt.
Kraften ble sterkere og førte meg mot en sidegang mot en nisje med et eldgammelt ikon av en mannsperson og en liten kiste under. Jeg følte en dyp fred, og med ett lyste et lys opp på siden av meg, og i lysskinnet var Alona Hrapay`s smilende ansikt.
Føler du noe, Tor Andreas?
Ja, jeg føler fred og at noe er over!?
Du er ferdig med din fortid, og ditt videre arbeid hører framtiden til, var opplysningen dr. Alona Hrapay gav meg.
Jeg hadde gått rett på Lavras grunnlegger i labyrinten av huler.
Jeg sto der en stund sammen med Den Blå Damen og følte fred og framtid.
Forsto at mitt liv hadde vært akkurat slik det måtte være for å nå forvandlingen som jeg sto midt inne i. At møter med mennesker og hendelser hadde vært helt nødvendige for min utvikling, og at der intet var å angre.
Det hadde formet mitt liv. Og at alt var i skjønneste orden. No return!
Jeg gikk videre for å utforske min framtid.
Jeg kom til et opplyst lite kapell inne i fjellet, og der var alle de andre.
Vi skulle arbeide sammen i framtiden, tolket jeg budskapet som.
Forskjellige mennesker med forskjellig bakgrunn hadde funnet hverandre for å fortsette det viktige arbeidet med å få folk til å forstå at livet må leves,
og viktigheten ved å la leve.
Jeg gikk videre for å føle og tenke over det som skjedde.
Jeg hørte en kvinnestemme som messet på Ukrainsk lenger framme og, gikk mot lyden.
Over en kiste var det et alter med mange lys og der sto kvinnen og bar fram sine bønner. Det var så vakkert og fredelig at noe inne i meg sa at jeg skulle sette meg ned og nyte roen.
Jeg satte meg ned på en liten benk som sto der for bare å være stille.
Plutselig hørte jeg et virvar av stemmer, og 20-30 mennesker befant seg rundt meg.
Alle stoppet de opp foran meg og stirret. Vel, jeg så kanskje ut som et skogtroll med håret som en glorie rundt hodet, men menneskene så ikke ut for at jeg moret dem.
Et av mine ønsker før jeg startet ferden var at jeg ville fortsette min healergjerning til menneskehetens beste.
Det andre ønsket var at min familie og jeg skulle få det lettere i våre liv og arbeide i framtiden.
Og det siste ønsket var at jeg måtte få oppgaver som ville være med på å føre verden framover til verdens og menneskehetens beste.
At alle disse menneskene sto og så på meg, ga meg svar.
Ut fra mørket kom en nonne med et blafrende lys i hånden.
Hun stoppet foran meg og mumlet noen ord, så snudde hun og gikk bak meg og satte lyset i en lysestake rett bak hodet mitt.
Da gråt Tor Andreas. Gledens tårer.
Takk Gud for at jeg får være med på denne evige ferd som kalles livet.
Takk Universets kilde for at mennesker som Alona Hrapay og hennes familie vier sine liv for å vise oss veien videre.
Takk Lavra med sine utallige munker fordi dere gjennom årtusener med bønn og forsakelse har skapt et sted hvor våre ønsker og bønner kan bli virkeliggjort.
Min gjerning som healer ville tjene de mange.
I ydmykhet
Fra hjertet
Tor Andreas
